Pasjon 2019 – En pasjon- et mysteriespill og et rekviem

I samarbeid med komponist Wolfgang Plagge, dramatiker Frank Topping, kantor Oddgeir Kjetilstad, scenograf Terese Arildsdatter Riis, lysdesigner Bjørnar Mæland, skuespiller/ regissør Mette L Arnstad, Stavanger Domkirke og Den kulturelle skolesekken i Rogaland.

Pasjon 2019 var et nykomponert samtidsverk: En pasjon, et mysteriespill og et rekviem, med kommentarer fra vår egen samtid. Det ble urfremført i Stavanger domkirke 5. – 11. april 2019. Omdreiningspunktet i forestillingen var Mysteriet Gud.

Historien om Jesu lidelse, død og oppstandelse er en av nøkkepilarene vår kultur er bygget på. Den har formet oss kulturelt, etisk og historisk i 2000 år og gir neppe slipp med det første. Jesus, som Guds sønn og vår likemann som menneske er til den dag i dag symbol på både sårbarhet og makt, samt eksempel både på menneskets og Guds nåde i det kompromissløse.

Det menneskelige behov for å fortelle og videreformidle Jesu lidelseshistorie er ikke av nyere dato. Behovet for å forstå, og tolke, har også stått sentralt i videreformidlingen hvor kunstnere har i århundrer funnet ulike måter å presentere problemstillingen: hva betyr egentlig Jesu død for menneskene?

Vi ønsket nå, i 2019, å undersøke denne bibel-historiske fortellingen gjennom pasjonens doble betydning: lidelse og lidenskap. Lidelse i møtet med verdens dødskrefter, og lidenskap i møtet med livets mysterium. Vi håpet med dette å kunne åpne opp for refleksjoner over ‘mysteriet Gud’, i vår tid.

Forestillingens tekstgrunnlag var en bearbeidelse av den engelske dramatikeren Frank Toppings bok An Impossible God (1985). Her presenteres Jesu lidelseshistorie gjennom vitneskildringer. Personer som opplevde dramaet på nært hold, som Maria Jesu Mor, får komme til ordet, og vi møter deres refleksjoner og søken etter å forstå. I tillegg bestod teksten i Pasjon 2019 av latinske ledd fra rekviems liturgi, samt helt nytt tekstmateriale som ble skapt underveis i utviklingen av verket.

Pasjon 2019 var et postdramatisk verk med en fragmentarisk fortellerstruktur. Verket benyttet seg av teatrale og performative strategier i sin kommunikasjon med publikum, hovedsakelig ved verkets spill med tilskuernes forestillinger om karakterene og deres rolle, samt å introdusere flere religiøse og filosofiske refleksjoner gjennom teksten, i tillegg til å performere selve ‘illusjonen’ med elementer fra virkeligheten.

Elementer som tekst, musikk og visuelle bilder var likestilte i forestillingen og nøye vevd inn i hverandre. Flere ting pågikk samtidig, som skapte en dynamisk og ‘levende’ kunstopplevelse. I tillegg hadde verket hadde en tydelig simultanitet både i tid og rom.

Vi strukturerte verket i syv tyngdepunkter, alle korresponderende med de syv messeleddene i et klassisk rekviem. Men de ulike tyngdepunktene var ikke en illustrasjon av en fabel med en lineær dramatisk historie: forestillingens estetikk bestod av flere fiksjonslag og et nåtidig hendelsesforløp med ulike tilstander og scenisk-dynamiske formasjoner. De syv tyngdepunktene var komponert som aktive installasjoner, med visuell rytme og puls. Aktørenes kropper skapte kraft og betydning i uttrykket ved personlig tilstedeværelse, gjennom gestus og bevegelse på scenen som bærende elementer Verket bestod av komposisjonsmessige og formelle virkemidler, hvor aktørenes stemmer og selve språket skapte klang i landskapet. Ulike billedkvaliteter, ved stilisering og abstraksjon, skapte i samspill med musikken det totale musikalske rytmiske forløpet. En komplisert, dynamisk og kraftfull helhet.

Vi benyttet en skuespillteknisk blandingsform med dramatisk, episk og fysisk-materiell skuespillerteknikk. Noen av skuespillerne hadde en dobbel tilstedeværelse. De gikk inn og ut av fiksjonen og egen karakter. Dermed spilte de ikke bare en forutbestemt rolle, men var også en performer med en autentisk tilstedeværelse. De kommenterte rollen og hendelsene som seg selv, og skapte således et svært personlig preg over forestillingen.

Avbildninger av aktørene ble i tyngdepunkt fire og fem projisert gjennom lys som traff veggene og taket i domkirken. Vi jobbet dermed med simultanitet i aktørenes doble tilstedeværelse også i det visuelle uttrykket – inspirert av Platons hulelignelse som er mye bruk i tekster om religionsspørsmål. Hulelignelsen illustrerer Platons idélære ved å vise at det vi som mennesker oppfatter som virkelighet bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkelige verden. Religionen, med sine ritualer og symboler, er bare ytre representasjon av et skjult budskap som angår sjelens indre forhold.

I forestillingen var også skillet mellom sal og scene så å si opphevet. Det sakrale rommet i Stavanger domkirke var et avgjørende startsted for idéen og komposisjonen av det musikalske, samt en aktiv og sentral del av forestillingens materialitet. Det er et hellig rom, ladet med innhold og mening. Således ble rommet en aktiv medspiller på lik linje med de andre fysiske elementene; ikke som en illusjon, men som forestillingens materiale. Vi er her, og vi er her sammen. Scenen var en forholdsvis enkel oppbygging av gulvet som forholdt seg til aksen i kirkeskipet og sidegangene. Publikum så hverandre hele tiden.
Vi arbeidet også med simultan-tid i forestillingen: fiksjon er virkelighet og virkelighet er fiksjon. Vi var alle, publikum og aktører som også spilte seg selv, til stede i domkirken i 2019. Det var sprang mellom ulike tidsrom, fra ca. år 20 e. kr til 2019. Ved det oppstod det en opplevelse av drømmetid, en tid ute av takt. Vi ønsket å skape en ‘felles tid’ mellom aktørene og publikum, hvor forestillingen var en åpen prosess uten begynnelse, midte eller slutt.

Vi håpet med dette å kunne åpne opp for å reflektere over mysteriet Gud, i vår tid.

Medvirkende var profesjonelle skuespillere, Espen Hana , Mette L. Arnstad, Penda Faal og Even Rasmussen. De resterende bærende rollene var besatt av studentene i klassisk sang ved UK, UiS, Marie- Elise Herredsvele, Hilde Toresdatter Tangen, Steffen Siggervåg Sortland, Lasse Økland, Herman Hilde Pedersen Jakub Adam Niedzila, Ida Johanne Wahl, Izabela Loviskova og Astri Kallenbach- Gustavsen.. Musikerne var studenter i klassisk musikk ved fakultet UK, UiS. samt innleide profesjonelle musikere fra Stavanger symfoniorkester, med flere. Domkantor Ivan Sarjishvili deltok også som organist i tillegg til at alle korene tilknyttet Stavanger Domkirke var en sentral del av forestillingen.

Kunstnerisk leder / regi
Berit Aarrestad
Komponist
Wolfgang Plagge
Tekstbearbeidelse
Mette L. Arnstad og Berit Aarrestad
Musikalsk leder
Oddgeir Kjetilstad
Visuelt konsept / scenografi
Terese Arildsdatter Riis
Kostymedesign / søm
Tanja Huglen
Lysdesign
Bjørnar Mæland
Koreograf
Stine Isaksen Knudsen
Regi assistent
Penda Faal
Kunstnerisk konsulent
Mette L Arnstad