I samarbeid med dramaturg Nina Helen Godtlibsen, scenograf og kostymedesigner Terese Arildsdatter Riis og musikalsk leder Anders Brunvær Hauge.
Tolvskillingsoperaen er en fysisk satire, skrevet av Berthold Brecht og Kurt Weill i 1928, hvor makthavende mennesker gjør andre til redskap for egne interesser. I denne kyniske verdenen lar Brecht en gruppe mennesker fra gaten komme til orde med sine lengsler, drømmer og behov.
Hvorfor sette opp stykket i dag? Tematikken er dessverre fremdeles meget aktuell. Vår moderne verden er grunnleggende urettferdig. Vi lever i en tid med større og større ulikheter og dette mener jeg gir grobunn for manglende tillit mennesker imellom.
Med dette utgangspunkt formulerer jeg mitt primærutsagn:
Mennesket er seg selv nærmest.
Dette var min påstand, som jeg via forestillingen ønsket å diskutere kunsterisk med publikum
Forestillingen hadde en åpen simultan form, tre fiksjonslag og klare episke brudd. I det kommenterende fiksjonslaget framstod aktørene sannferdige samtidig som de kommenterte handlingen. I dette fiksjonslaget var det også lagt inn stemmer fra vår tid, dokumnetarisk materialet i et mikro og makroperspektiv, med bilder, tekst og film.
Spillestilen var en blandingsform. Publikum kunne via det kommenterende fiksjonslaget, hvor all musikken lå, identifiserer seg med skuespillerne og følge deres personlige prosjekt. I intrige laget, hvor selve grunnhistorien ble fortalt benyttet jeg meg av en fysisk – materialistisk spillestil, i retning tegnefilm universet. Jeg ville med dette at publikum skulle bli betraktere til forestillingen. Skuespillerne var ikke bare motivert innen dybdepsykologi, de framstod også som arketyper og representerte dermed mennesket i et universelt univers.
Musikken ble fremført av 5 ustemte piano og vokal. Det visuelle uttrykket var inspirert av Noir sjangeren og handlingen var trukket vekk fra konkret rom og tid. Det teatrale rommet var åpent i formen og publikum så alle aktører og hele teater maskineriet mens forestillingen pågikk. Prinsippene var konstruksjon, fremmedgjøring og flertydighet.
